Boken “Hva vi spiser når vi spiser kjøtt” av Karen V. Lykke og Kristian Bjørkdahl er lansert 6. september 2023. Den er om hvordan den norske kjøttpropagandaen har oppnådd sitt mål – vår fornektelse og uvitenhet. Den beskriver med fagkunnskap, i detaljer og med dokumentasjon det hvordan norsk kjøttindustri (spesielt deres markedsførings-organ Matprat og Matopedia) jobber. Jobber for å overbevise oss/alle sektorer i samfunnet om at det er viktig og riktig å spise kjøtt.
Vi vil ikke vite hva vi spiser når vi spiser kjøtt. Hvorfor? Norsk kjøttbransje har målrettet, strategisk, med hjelp av våre skattepenger i 80 år produsert uvitenhet. Slik forfatterne siterer sosiologen Linsey McGoey. Med hjelp av dyktige pr-eksperter og byråer, politikk, norsk lov o.a. Med eneste formålet – å få oss til å spise mer og mer kjøtt, til tross for alle de negative konsekvensene.
Det er flere saftige sitater fra opplysningskontorets års-rapporter som forklarer (de skitne og utspekulerte) markedsføringsstrategiene.
Les artikkel av forfatterne om hvorfor de har skrevet boken. Det er ikke bare Sandra Borch som fornekter tilgjengelig kunnskap om kjøtt. Fornektelsen preger det norske landbruket generelt.
Strategisk produksjon av uvitenhet – Matprat, Matopedia og kjøttindustriens andre pr-kanaler og arenaer
Boken beskriver hvordan vi, takket være bl.a. Matprat, distansierer oss fra realitetene i kjøttindustrien, hvordan vi blir fremmedgjort fra det hvordan kjøtt produseres, fra slakting, moderne dyrefabrikker. Og hvorfor vi ikke liker tanken på at kjøtt egentlig kommer fra dyr vi aldri selv hadde valgt å drepe. Samt om hvorfor vi ikke ønsker å ta innover oss at dagens høye kjøttforbruk er helseskadelig, lite miljøvennlig eller bærekraftig. SItert forfatterne:
“Målrettet innsats fra industriens side for å “håndtere” forbrukernes bekymringer kan vise seg å være et tilfelle av det sosiologen Linsey McGoey har kalt “strategisk produksjon av uvitenhet”.
Boken beskriver fremmedgjøring og distansiering hele veien. Fra det hvordan dyrene lever, dør/blir drept/slaktet, og mens vi kjøper og spiser kjøttet.
Forfatterne vet hvordan kjøttindustrien jobber for å strategisk produsere uvitenhet
Forfatterne er spesialister og forsker på nettopp det kjøttindustrien har brukt i sin strategisk reklame, omdømebygging, kommunikasjon og retorikk:
Karen V. Lykke (f. 1966) er professor i kulturhistorie på Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på tema som ruralitet og naturbruk, materiell kultur, landskap, mat, dyrehold og slakteskikker.
Kristian Bjørkdahl (f. 1978) er førsteamanuensis i retorikk ved Universitetet i Oslo, hvor han forsker på norske og nordiske selvbilder, politisk kommunikasjon og myndighetsspråk, forskningskommunikasjon og klimaretorikk.
“Det er ikke bare Sandra Borch som fornekter tilgjengelig kunnskap om kjøtt. Fornektelsen preger det norske landbruket generelt.” skriver forfatterne i sin artikkel om hvorfor de har skrevet boken. Les artikkelen her, og boken anbefales!
Forfatterne skriver dette om hvorfor boken kom til verden
Sitert forfatterne i deres artikkel på Norsk debatt:
“Men hvis Borch – slik noen har ment – er en «kunnskapsfornekter», er hun bare en av de mange sentrale aktørene i Landbruks-Norge som har for vane å skjønnmale fortellingene om norsk kjøtt: Konsekvent og systematisk overdriver landbrukets representanter nivået på dyrevelferden, forvrenger og feilinformerer om miljøkonsekvensene, mens de helst unnlater å snakke om helse.
Når vi snakker om kjøtt, er ikke Sandra Borch alene om å ha et kunnskapsproblem; kunnskapsfornektelsen gjelder for store deler av det norske landbruket.
Som vi viser i boka «Hva vi spiser når vi spiser KJØTT», finnes det en lang rekke eksempler på at sentrale aktører i landbruket tyr til selektiv og strategisk omgang med kunnskap om kjøttproduksjon og -forbruk.
For å ta noen tema som dukker opp til stadighet:
Representanter for landbruket hevder gjerne – slik Borch også gjorde i den nevnte saken – at Norge bør opprettholde eller øke sin kjøttproduksjon fordi vi har naturlige forutsetninger for nettopp dette: Norge er jo et fjellkledd land der mye av arealet egner seg bedre til beitedyr enn til å dyrke plantebasert mat på.
Brukt som et argument i kjøttdebatten er dette poenget høyst tendensiøst: Det norske kulturlandskapet gror igjen – nettopp fordi dyrene ikke beiter der lenger. Knapt to av ti norske kyr beiter på utmark, og mesteparten av beitingen finner sted på innmark som kunne ha vært brukt til å dyrke menneskemat.
Hvis «de naturlige forutsetningene» er noe mer enn et vikarierende argument for politikere, landbruksforskere og kjøttbransje, må forbrukerne kunne forvente at norsk kjøttproduksjon tar tilbake utmarksbeite og seterdrift, og faktisk utnytter beitet i fjell og li. Selv den ikoniske norske kua – som vi knapt ser avbildet annet enn på beite – fores, ifølge bransjen selv, med nesten en halvdel importert kraftfor.”
Boken er omtalt av Bergens Tidende (betalingsmur) og av forskning.no.. Journalisten har også intervjuet direktør i kjøttindustriens propaganda-organ Matprat, Dag Henning Reksnes. Reksnes later som om han ikke forstår hva dette dreier seg om.
Les også om boken i Agendamagasinet.no. “Knapt to av ti norske kyr beiter på utmark, og mesteparten av beitingen finner sted på innmark som kunne ha vært brukt til å dyrke menneskemat.”